Sara, du er ikke alene.

Sara Mats Azmeh Rasmussen heter en kvinne som kom til Norge som flyktning i 1995. Siden hun stod der alene med en liten koffert med sine få eiendeler, er hun blitt velintegrert i det norske samfunnet, har tatt en lang utdannelse, lært seg språket perfekt, og fått seg et navn som mange respekterer. 

Men veien har ikke vært lett å gå. Selv om Sara må kunne sies å være en mønsterinnvandrer, av typen vi burde ta imot med åpne armer, så gjør vi ikke det. At hun har lært seg språk og tatt en lang utdanning er i seg selv en god start, men Sara går også sine egne veier, sier og skriver hva hun mener, tenker og føler, og demonstrerer og protesterer når hun møter urettferdighet. Det ble oppstyr da hun brant en hijab for å markere sitt syn på dette skrekkelige plagget, det var i svært liten grad støtte å oppdrive, tvert imot ble det ramaskrik og avsky fra de som tror de er noe, og gjett hva; trusler, mot en kvinne som kommer fra et muslimsk land og som vet mye bedre enn naive nordmenn hva dette plagget symboliserer.

Sara har fått skrive noen kronikker for f.eks Aftenposten, men noen fast jobb ville de ikke gi henne. Det er ikke lett å skulle leve av en kronikk i ny og ne. Hun var vel for problematisk, hun var vel for kontroversiell, hun var en dame med bein i nesen, slikt skal man passe seg for. Hun har to barn, men stod for noen år siden frem som transperson, altså en mann i kvinnekropp, og kaller seg derfor nå for Sara Mats. Hun er også bipolar, det man før kalte manisk-depressiv, som betyr at man kan være høyt oppe eller langt nede, og hun har vært åpen om sine problemer. Hun har slitt med å passe inn, bli godtatt og akseptert, for dette er hvor merkelig det enn måtte lyde ikke en kvinne norske feminister trykker til sitt bryst, for hun er jo Gud bedre kritisk til islam, og slikt liker man ikke i dette landet. Muslimsk, homofil transperson, man skulle tro jubelen stod i taket i 8. marskomite’en, og at man ville løfte henne opp og frem og skrive paroler for henne, men den gang ei..

Sara er også kjent for å demonstrere utenfor moskeen for å få islamsk råd på banen for å få avklart deres syn på dødsstraff for homofili. Sara er alltid alene tenker jeg nå i ettertid, hun brant hijaben alene, hun satt der og demonstrerte alene, hvorfor gjorde hun det, valgte hun det, eller ville ingen stå ved siden av henne?

I fjor skrev Sara en bok som forteller om hennes bakgrunn og hennes liv, jeg har faktisk ikke fått dette med meg før nå, men nå skal jeg bestille den.

Nylig prøvde hun å ta sitt eget liv. Det ble for mye, å stå alene og kjempe en slik kamp, og føle at de som skulle stått ved siden av deg svikter må ha vært tungt. Sykdommen, og følelsen av å ikke være god nok hva man enn gjør må ha tynget enda mer. Hvorfor slår vi ikke armene rundt kvinner som Sara, det beste vi har fått til landet? Modige, dyktige kvinner som står på, utdanner seg, jobber, kjemper og burde blitt belønnet med annerkjennelse og hyllest, hvorfor svikter vi dem? Og ikke bare kvinner som Sara  men også menn, som Walid Al-Kubaisi. Han har også talt hijaben og islam midt imot, han er heller ikke skikkelig inne i det gode selskap, vi liker innvandrere, men de skal ikke få ta egne standpunkt, de skal passe inn i båsene vi har tenkt ut for dem.

Heldigvis overlevde Sara denne gangen, nå håper jeg av hele midt hjerte at hun får hjelp, og ikke minst støtte, til å komme seg på beina og videre med livet sitt, og at dette livet blir lykkelig og bra.

Kan ikke noen gi damen en jobb? Hun er en ressursperson! Hvis vi ikke klarer å ta oss av det beste av innvandrere hvordan i alle dager skal vi da lykkes med integreringen?

Kan ikke noen stille seg opp ved siden av henne, gi henne støtte? Det er snart 8. mars, kan ikke noen skrive en parole for henne?

Kjære Sara, jeg ønsker deg alt godt for fremtiden, måtte du komme deg igjenom dette, vi er mange som støtter deg, jeg skulle gjerne stått ved siden av deg, men geografisk er vel avstanden for stor.