Leif Boris Andersson het en mann som først ble kjent for omverden nærmere 10 år etter sin død. Det var hans datters historie om deres liv som plutselig plasserte denne mannen i søkelyset, noe han neppe hadde forventet, da han levde sitt enkle liv.
Åsa Linderborg har skrevet en gripende bok om sin oppvekst på begynnelsen av 70-tallet, sammen med sin far, som var alenepappa, metallarbeider og alkoholiker.
Da Åsa var 3-4 år, kom hennes mor en dag hjem, pakket sine saker og dro, fra Åsa og mannen Leif.
Det var ikke vanlig i de tider at en far oppdro et barn alene, og det var heller ikke så enkelt for Leif Andersson å kombinere det å ha et tungt og krevende yrke med å skulle ha ansvar for en liten datter, når han selv slet med sitt, og ikke klarte å kontrollere sitt alkoholforbruk. Om morgenen ble Åsa gjerne plassert utenfor barnehagen før personalet var kommet på jobb, fordi faren måtte så tidlig på arbeid, middagen ble oftest spist hos farmoren og farfaren, som faren stadig måtte «låne» penger hos, siden hans egne ikke strekker til. Ikke fordi han tjener for dårlig, men fordi han drikker for mye.
Samtidig som han er en mann som er opptatt av stil og eleganse, som stadig kjøper pyntegjenstander til leiligheten, og er svært opptatt av at alle som går forbi og ser inn vinduet deres skal få inntrykk av at «her bor det et grepa kvinnfolk», så vasker de seg så og si aldri, har ikke tannkost og håndkler på badet, eller sengetøy på sengen.
Så kan man spørre seg hvorfor en mor etterlater en datter med en slik mann. Hennes forklaring er rett og slett at hun syntes så synd på mannen sin, at hun ville gi ham det beste hun hadde, datteren Åsa.
Åsa får en oppvekst ulik mange andre, men det er en oppvekst hun aldri ville unnvært, sammen med en far, som på tross av sine svake sider, elsker sin datter over alt på jord, og gjør alt han kan for at hun skal ha det bra. Og Åsa elsker sin far. Sliten etter den harde jobben har han ikke så mye overskudd, han reiser aldri på ferie, den tilbringer han hjemme i en stol, men han bruker den tiden han har på Åsa og sammen med Åsa, om han er sint på andre er han aldri sint på Åsa, hun er hans øyenstein, hun skal alltid ha det beste.
Når Åsa nærmer seg tenårene blir Leif sitt alkoholmisbruk verre, og Åsa er begynt å skamme seg over sin far, hun flytter til moren, og mister mye av kontakten med faren i en del år, noe som er hennes valg, som hun på en måte er lei for, men samtidig ikke orker å gjøre noe med. Faren ber henne komme, hun lover å gjøre det, men dukker ikke opp.
Samtidig som man undrer seg over hvordan en mor kan etterlate sitt eneste barn hos en alkoholisert mann, innser man at hun gjør det kanskje rett og slett for å redde ham, så han ikke forlates av alle han elsker, noe som antagelig ville knekket ham helt. For han er en ensom mann, som savner sin kone og elsker sin datter så høyt at han neppe hadde klart seg om de begge forlot ham, dette må hans eks-kone kanskje ha ant. Og han ER en god far, kanskje ikke etter barnevernets definisjon, men Åsa får så mye kjærlighet at det veier opp for mye annet.
Leif Andersson er kommunist, men livredd for at noen skal få vite det, så redd at han ikke en gang våger å signere med rødt blekk. Han er politisk interessert, men aldri politisk aktiv, til det er han for redd for konsekvensene, hva kan han komme til å tape?
Det er lenge siden jeg har lest en så rørende bok som dette, som samtidig får en til å tenke og forstå, at mennesker aldri er så enkle som man kan få inntrykk av ved første øyekast. Bak et sjuskete utseende er det også et menneske med følelser, som ikke takler alle livets nedturer og ensomme stunder.
Jeg anbefaler boken «Meg eier ingen» av Åsa Linderborg på det varmeste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar