Uvitenhet om innvandring.

Begreper som innvandrer, flyktning, asylsøker og familiegjenforening er for mange ganske uklare begreper som flyter over i hverandre.

Mange tror at alle som kommer som innvandrere fra ikke-vestlige land er flyktninger. Det er feil. De som kommer som flyktninger er veldig, veldig få. Den store gruppen innvandrere kommer som såkalte asylsøkere, eller via familiegjenforening. Og de såkalte asylsøkerne klarer på mystisk vis å miste sine papirer, i alle fall 95 % av dem..

Tar man for seg pakistanerne, som er en av de store gruppene av innvandrere i Norge, er ingen av disse kommet som flyktninger, eller asylsøkere.
Pakistanerne i Norge er enten kommet som arbeidsinnvandrere (på 60 og 70-tallet) eller, og dette gjelder de aller fleste; via familiegjenforening, som det så fint kalles.

Den relativt lille gruppen med menn fra Pakistan som kom til Norge for ca 40 år siden har altså vokst seg til den ganske store gruppen av norsk-pakistanere som finnes i Norge i dag kun gjennom familiegjenforening.
Noen hevder at de som kom som arbeidsinnvandrere ble invitert. Det er også feil. De kom på turistvisum, uten rett til å jobbe, men det ble gjort unntak fra reglene, så de fikk likevel jobbe. Man antok at de ville jobbe en stund og så reise hjem, men mange av dem ble igjen her, og fikk over familien sin til Norge.

Det er selvsagt helt naturlig at man ønsker å få over sin kone og sine barn. Men det stopper ikke der. For de første pakistanernes barn og barnebarn har fortsatt med å importere ektefelle fra hjemlandet, faktisk gjør så mange som 4 av 5 dette. Tallet er ikke synkende, selv om det er nok av norsk-pakistanere i landet å velge i, foruten ganske mange etniske nordmenn da..
Ikke først og fremst fordi de selv ønsker dette, men fordi familien bestemmer at de må. For hver pakistaner i Norge er et visum for en annen pakistaner til velferdsstaten Norge. Så unge nordmenn med pakistansk bakgrunn tvinges i stor stil til å gifte seg, stort sett med en slektning, fordi storfamilien bestemmer det. Man misbruker rettigheten til å gjenforene en familie til å skape en ny. Og man motarbeider integrering ved at en av ektefellene ikke kan språket og er svært fremmed for kulturen i det nye landet. Og mange av disse familienes barn snakker derfor ikke norsk ved skolestart, faktisk vokser mange av disse barna opp i familiens «hjemland», for å hindre ungene i å bli for norske.

I Sverige er det også familiegjenforeningen som er den enkleste måten å komme seg inn i landet på, og også den måten de fleste ankommer. Ingen snakker om den. Og mens Danmark strammet inn reglene, man må f.eks være over 24 år for å få familiegjenforening, noe som hjelper de som er utsatt for tvangsekteskap, som dessverre er svært vanlig i mange miljøer, ser ikke Sverige ut til å ha noen bekymringer ved sin politikk.

Sverige er som en hjemmealenefest, der slipper alle inn, for verten har sloknet under bordet.

Siden 80-tallet har det kommet 1,3 millioner innvandrere til Sverige, av disse er 5.5% flyktninger.


Julia Cæsar er en svensk skribent som skriver om det nye Sverige. Hun skriver selvsagt ikke i noen svensk avis, for der skriver man ikke om den slags, men på blogger på nettet. Hun har tatt for seg dette temaet, som omfatter blant annet utbredte barne-ekteskap, som pågår foran øynene på myndighetene, i Sverige, men handlingslammede myndigheter, kan, eller vil, ingenting gjøre.