Litt av hvert

Dette blir litt av hvert. Bildene mine, meningene mine, ting som interesserer meg, provoserer meg eller engasjerer meg.



lørdag 31. juli 2010

Bananfluenes tilbakekomst

Da var de her igjen, bananfluene. På slutten av sommeren dukker de opp, uvisst fra hvor, men fruktdisken i butikken er sterkt mistenkt.

Plutselig er de overalt, de virrer rundt på kjøkkenet i sitt litt sedate tempo, men kom igjen om du prøver å fange en, DA er de kjappe.

Små, lett rødbrune, ufarlige, men forferdelig irriterende, og plutselig veldig mange. Der har du bananfluene.

Så hva gjør man når man er den ulykkelige eier av 300 bananfluer?

Man prøver å fange de, ellers har man 9000 neste dag...

I løpet av årene som tidvis bananflueeier, har man jo pådratt seg sine erfaringer.

Som nevnt er de veldig kjappe, så å fange de med å klappe i hendene, som man kan gjøre med de vanlige blomsterfluene, er stort sett mislykket.
MEN, et lite triks er å vaske hendene, ikke tørke dem, og så prøve klappemetoden for å fange en flue, da hender det ikke så reint sjelden at man får tak i en, fordi de rett og slett henger fast på den våte hånden.

Ellers samler de seg ofte på vinduet, spesielt når det begynner å skumre. Da kan man sakte snike seg innpå dem, og nærmest rulle hånden over fluen i litt rolig tempo, denne metoden har jeg også ganske god erfaring med.

Men så kommer man til den virkelig effektive metoden, oppfunnet av meg, rett og slett.

Fluene liker frukt og ting som gjærer. Da kan man fylle et glass med vann, ha oppi litt gjær, litt sukker og f.eks en drue (det var det jeg hadde for hånden i går i alle fall) Så kommer cluet, man drypper noen dråper zalo på overflaten, dette ødelegger overflatehinnen på væsken, så fluen ikke klarer å stå på hinnen, men vil drukne.

En smule bestialsk ja, men vil man bli kvitt disse fluene så må de jo drepes...

Jeg laget til et slikt glass i går, og i dag er det rett og slett fullt av fluer, minst 20, kanskje så mange som 30 ligger og dupper i glasset nå.

Litt grusom føler man seg kanskje, men jammen er det deilig å kunne puste på kjøkkenet uten å være redd for å få munnen full av ekle små, flygende kryp...

I dag har jeg i tillegg fjernet rundt 15-20 flått i fra katten, så i dag føler jeg virkelig at det er jeg mot krapylene.

Så langt leder jeg.

Iran er et merkelig land.

Lenge var det et moderne og vestlig inspirert land, men ledet av en diktatorisk sjah som ikke behandlet befolkningen i landet bra. Revolusjon med folkelig støtte fjernet sjahen, men den som tok over var Ayatollah Khommeini, og han innførte islamske reformer og ledet landet i anti-vestlig retning.

Nå ledes landet av Mahmoud Ahmadinejad.
Etter valget i fjor var det store opptøyer, for folket mente av «valgseieren» til MA var på grunn av juks. Men det knallharde iranske styret klarte å slå ned opprøret, til tross for enorme demonstrasjoner i gatene, og helt tydelig et stort ønske om et annet styre.

For tiden er Iran atter i media fordi de har dømt en kvinne til steining. For utroskap.
Saken er tragisk, straffemetoden er barbarisk, dette er sharia i praksis, dette er hva islam sier er den rette straffen for en kvinne som har vært utro. Eller er beskyldt for å ha vært utro, eller er blitt voldtatt. For om en kvinne hevder seg voldtatt, trenger hun 4 vitner på at det hun hevder er sant, om ikke risikerer hun selv straff for utukt.

Men mens Irans gode herrer sitter på sin høye hest, og dømmer kvinner til bestialske straffer, for noe man i normale land ikke ser på som en forbrytelse, så søker de samme herrer etter prostituerte. For pilgrimene må jo ha noe å more seg med må vite.
Man kaller det bare ved et annet navn, så er saken grei. For det geniale er at islam tillater midlertidige giftermål. Man kan være gift i timer, dager eller uker.

«Et tegn på det er nyheten om at en kjent helligdom over den 8. imam, Reza, søker kvinner i alderen 12 til 35 år til kortvarige ekteskap for å glede pilgrimene som er på reise langt borte fra familien. De religiøse trenger trøst og glede, og kan kjøpe seg en kone fra fem timer til maks 19 dager.»

Så ønsker du deg en 12 år gammel kone i 4 dager, intet problem, det tillater nemlig sharia.

Samtidig kan man lese at en sekt som ønsker å fremskynde endetiden får stadig mer makt i Iran, blant annet skal presidenten tilhøre denne sekten.

De venter på gjenkomsten til den 12. imam, problemet er at denne imamen skal komme til Jerusalem, og der bor det jo jøder, så de må først fjernes.
Og driver man en endetidssekt så vet man vel hvordan det bør gjøres. Ikke rart Iran prøver å skaffe seg atomvåpen.

Det triste med Iran er at folket er kneblet av dette motbydelige lederskapet. Litt tilfeldig ble vi tidligere i år kjent med tre iranere som tilfeldigvis krysset vår vei. Vi inviterte de til middag, og de var svært hyggelige mennesker som har invitert oss så mange ganger til Iran nå, at det nesten er flaut ikke å ha reist dit ennå.

Og det de hevdet var at ingen av dem regnet seg som muslimer, selv om de utad måtte late som de var det. Irans nedtur begynte da landet ble «angrepet av islam» som de kalte det, og jeg unner virkelig våre iranske venner å slippe ut av det fengselet de er havnet i, helt uten å ha gjort noe som helst galt, de er bare så uheldige å bo i et land med feil styre.

Nylig hørte jeg et foredrag, hvor foredragsholderen, som virket som han var en svært bereist mann, anbefalte på det sterkeste å reise til Iran, for aldri noe sted var han blitt bedre mottatt og mer hjertelig behandlet på sine mange turer.

Det gjør jeg gjerne, iranerne må bare gjøre alt de kan for å få fjernet sin motbydelige president og hans menn først. Jeg ønsker ikke å havne samme sted som de tre uheldige amerikanske fotturistene, og som nå har sittet et år i fengsel i Iran.

Og til slutt det mest absurde: Iran er valgt inn i FN-kommisjon for kvinners rettigheter. Neida, det er ikke 1. april, det er bare den sinnsyke og absurde verden, hvor FN er i ferd med å miste sin siste rest av troverdighet.

fredag 30. juli 2010

Nett og nett fru Blom

Da har jeg vært på hyttetur... IGJEN! Ja jeg vet, det ble fryktelig mye reking. Men når man har tre unger blir det gjerne sånn.
En på tur med venninne, en på hytten, og en hjemme. Så vil hun som kommer hjem fra venninnetur på hytten, mens den hjemme vil besøke sin farmor, selvsagt i den andre retningen, og jeg frakter og bringer, som en annen drosjesjåfør.

Og blir med på lasset, som en annen nisse.

Dog denne gang med internett, trodde jeg.
Men der tok jeg feil. «Modemspesialisten» gikk på en smell kan man si. Kabelen var med, mobilen var med, PC var med, men den som slet med 3G-tilkoblingen det var meg.

For det var to muligheter å koble seg til med, GPRS og 3G. Men jeg endte opp med GPRS, uansett hva jeg gjorde.

Og jeg gjorde litt av hvert.

Vel hjemme igjen prøvde jeg igjen, og denne gang gikk det strålende. Konklusjonen blir da, at 3G-nettet ikke dekker hele landet, og typisk nok ikke det stedet jeg trengte det.

Man lærer noe nytt hver dag, sånn omtrent.

Men nå har jeg vel vært nok på farten, og hver gang jeg har passert IKEA på veien hjem har jeg gått til innkjøp av stoler, så nå er vel stuen full og kontoen tom, og jeg får holde meg hjemme, med mine stoler og mitt (for tiden) stabile internett.

Om vi ikke tar oss en tur til Krakow eller noe da.

tirsdag 27. juli 2010

Rasisme i alle kulører.

Selv om mange ser ut til å tro at den bare går en vei, fra lys til mørk, finner man rasisme og fremmedfrykt, regelrett hat, overalt og i alle kulører.

Hvor naivt, og ikke minst; hvor rasistisk er det vel ikke å tro at kun den hvite delen av befolkningen kan finne på å mislike andre grunnet deres hudfarge?

For det er en ganske utbredt oppfatning å mene at det kun er hvite som kan være rasister, eller i alle fall at det kun i den varianten utgjør et problem. Det betyr jo nødvendigvis da at man enten mener at hvite mennesker er ondere enn andre mennesker, eller at de mener at det kun er hvite som har grunn til å se ned på andre. Begge deler er etter mitt syn svært rasistisk tankegang.

Mange ser også ut til å mene at hvite mennesker skal måtte gjøre opp for all ondskap begått av andre hvite mennesker opp gjennom historien, uten å engang se ut til å ha tenkt tanken at da må kanskje også alle andre gjøre det. Eller har ikke mennesker av annen etnisk bakgrunn begått overgrep kanskje?
Jeg kan jo bare nevne den tidligere omtalte, men dog så ukjente, saken om slavehandelen med nord-europeere.
Og hvordan spredde egentlig islam seg fra Saudi-Arabia og utover store deler av nord-Afrika, og langt opp i Europa på relativt få år? Vi snakker så negativt om korstogene, mens andres korstog skal man ikke snakke nedlatende om, da har man en eller annen fobi og bør egentlig holde munn.

Og atter en gang er det jødene som nå får svi. Men denne gangen skal man ikke snakke så høyt om det, for det er ikke de høyreekstreme som står bak jødehatet.
I Danmark må nå jødene skjule sine jødiske symboler om de går på gaten. De blir rett og slett angrepet. Men rasistene som ikke tåler å se jøder blir ikke sablet ned av anti-rasist-organisasjonene. Hvorfor ikke? Fordi anti-rasist-organisasjonene ikke klarer å takle at de menneskene de selv ser på som underlegne, ofre, og stadig utsatt for det de hevder er vår nedlatenhet og rasisme, selv kan være rasister overfor andre grupper.

Regnestykket går ikke opp for antirasistene, for verden er ikke svart-hvitt, den kommer i alle nyanser, til og med farger, og det er ikke så lett for de fargeblinde å se.

Rasisme mot hvite reageres det ALDRI på. Det blir rett og slett ledd bort. Men det er faktisk i ferd med å bli et stort problem enkelte steder hvor muslimske innvandrere blir i flertall. I Tyskland ble det nylig sendt en dokumentar som tok opp problemet med at de tyske elevene, som var i minoritet, ble mobbet, slått og truet av elever med bakgrunn fra Libanon og Tyrkia. Tyskerne er blitt en underkaste i sitt eget land, hvor kan så de rømme?

Man unnskylder hatet mot jøder med Midtøsten og de stridighetene som pågår der. Hva er det for en unnskyldning? Er det noen her i landet som går løs på en tilfeldig iraner på gaten om vi hører at enda en stakkars iransk kvinne skal steines? Er det noen som går løs på en tilfeldig pakistaner fordi noen av hans landsmenn har vært involvert i terror og drept uskyldige? Er det noen som slår ned en tilfeldig somalier, fordi de ikke liker styret, eller kanskje mangelen på det, i Somalia?

Selvsagt ikke, det høres jo helt absurd ut, men det er faktisk det man bruker som forklaring når en eller annen som tilfeldigvis er jøde, men som befinner seg i Sverige, Norge, Danmark, hvor som helst, og som kanskje aldri i sitt liv har satt sine bein i Israel en gang, utsettes for hets eller vold kun fordi han er jøde.

Hvorfor skjer ikke det samme mot palestinerne?
Har ikke en konflikt to sider og, om jødene er så onde, hvorfor angriper de så aldri muslimer på gaten?

I Sverige flykter jødene fra områder med mye innvandrere, mange flykter rett og slett fra landet. Og det samme skjer i stadig økende grad i andre land i Europa, det var for noen måneder siden en reportasje på Dagsrevyen som viste lignende tilstander i Oslo.

Jødene flykter, denne gangen fra muslimer. Men det skal man ikke snakke om. Derfor snakker man heller ikke om det.

Neste gang går de kanskje etter de med kors?
Men hva gjør vel det, vi er jo i ferd med å bli et land av ateister..
Så kan man sette seg ned å lese hva islam mener om ateister.

Og så får man kanskje ikke sove så godt allikevel.

Blogglisten

Nå også med datatips!

Jeg har vært på hyttetur igjen.
Samme sted som sist, altså uten internett. Så da blir det å prøve å lese noen nyheter på min bitte lille skjerm på mobilen, og glede seg som best man kan over at man ennå ikke er blitt langsynt, så man faktisk klarer å tolke de bitte små tegnene på den bitte lille skjermen.

I motsetning til meg holder hyttens eiere, altså mine foreldre, aviser, som jeg selvsagt også blar igjennom når jeg er der. Da kom jeg over en interessant liten sak. De skrev om at det var så mange som bestilte seg mobilt bredbånd, når de fleste faktisk hadde mulighet til å bruke mobilen sin som modem.

Aha, tenkte jeg. Jeg er jo den nye modemeksperten, dette burde jeg ha visst, eller i alle fall tenkt på.
Jeg bruker jo internett på mobilen, det er selvsagt bare å koble den til PC'en med kabelen som følger med mobilen, så kan man surfe i vei, for 10 kroner dagen som er maksprisen Telenor tar.

Men DEN kabelen hadde jeg selvsagt ikke med meg, bare alle de andre; laderne, og det jeg før har beskrevet av ledningsstubber og dingser man drar med seg på tur.

Men nå er jeg hjemme igjen, og har installert driver, for det var jo ikke bare å plugge i kabelen må vite. Man måtte ha en driver, og den fant man jo på nettet.... som Øystein Sunde synger, sånn omtrent: Jeg kommer ikke på nettet, for jeg trenger en ny driver, og den må jeg finne på nettet..

Og det tok vinter og vår, og jeg trodde PC'en var gått i vranglås, men så var jeg plutselig den lykkelige eieren av Sony Ericsson PC suite.

Så neste gang jeg skal på tur er det bare å huske å ta med seg også DEN kabelen.


Her kan man lese litt mer..


Blogglisten

torsdag 22. juli 2010

Ostekake

Vi tar ostekaken i samme slengen.

250-300 gram Digestive kjeks knuses (gjerne med foodprosessor)
110-120 gram margarin smeltes og blandes med den knuste kjeksen

Dette presses ned i bunnen av en kakeform (24-26 cm) og settes kaldt en liten stund så det stivner (20 minutter pleier å holde)

I mens lager du resten:
250 gram Gourmet naturell ost
1 beger lettrømme
110 gram melis
1 ts vaniljesukker

Dette blandes godt, her og pleier jeg å bruke food-prosessoren for å få jevn blanding.

Lag gele av 1 pakke sitrongele, men bruk bare 2,5 dl vann. Jeg pleier å koke opp bare ca 1 dl vann, blande i gele'en, og så helle i resten for å få avkjølt den raskere.

Pisk 3 dl kremfløte.
Når geleen er avkjølt (men ikke begynt å stivne ennå, jeg bruker litt isbiter for å avjøle den raskere) blandes gele'en i den piskede kremen, og til slutt har man resten av osteblandingen oppi.

Rør godt, og hell over i formen over kjeksbunnen.
Sett kaldt så kaken stivner.

God kake som pleier å være populær.

Suksesskake

Jeg hadde planer om å legge ut litt matoppskrifter i ny og ne, men det er visst en stund siden sist.

Man kan jo alltids dele med verden de oppskriftene man er mest fornøyd med.
Og en av dem er suksesskaken jeg ofte baker. Den er stort sett lett å få til, og blir ganske god, de fleste liker den. Den er også relativt drøy, da den er litt mektig.

Bunn:
250 gram malte mandler (med skall, bruk gjerne foodprosessor til maling av mandlene)
250 g melis
5-6 eggehviter
1 ss mel
1 stor ts bakepulver

Pisk eggehvitene med litt av melisen, du trenger ikke piske så lenge.
Bland i de malte mandlene, melet, bakepulveret og resten av melisen.
Rør dette sammen, og hell over i en smurt kakeform (24-26 cm)
Stek i ca 55 min. på 160 grader C.

Fyll:
5-6 eggeplommer
1 dl melk ( evt. fløte, men jeg pleier å bruke melk)
125 gram sukker
1 ts vaniljesukker
1 ts maizenna
(150 gram smør haes i seinere)

Kok opp, men ikke bruk for sterk varme, og rør godt hele tiden.
Når det har kokt opp og tyknet litt, setter du pannen til avkjøling. Når blandingen er blitt litt avkjølt rører du inn 150 gram smør (jeg pleier å bruke soft soyamargarin) Smøret skal smelte/røres inn i blandingen.

Når kaken er noenlunde kald smører du fyllet på kaken og setter den kaldt.
Holder seg godt i flere dager.

Nam, nam, enkelt og godt!

onsdag 21. juli 2010

Tidtrøyte i drittværet

Det er rett og slett et elendig sommervær.
Regn, regn og atter regn. Idag har jeg, i rein desperasjon, funnet frem symaskinen og sydd putevar. Det er ikke likt meg for å si det sånn. Men vi har bestilt oss nye puter som nevnt, i et litt ukurant mål, 40x80 cm, så putevar i denne størrelsen er jo ikke å oppdrive i dette landet. Så da må man lage dem selv, og hvorfor ikke bruke en elendig feriedag til denslags. I tillegg har jeg faktisk STRØKET. Jeg dro fram strykejernet og STRØK putevar... Dette været må bare bli bra snart før det begynner å rable for meg.

Når man har slitt ut ludo-brettet, rotet vekk flere av yatzee-terningene, er gått lei Monopol, føler seg for dum for Geni og ikke har noen brukbare bøker å kaste seg over, finnes det heldigvis noen andre spill å trøste seg med.
Jeg kan anbefale to.

Det ene er Carcassone.
Dette spillet kan spilles av opptil 6 personer, og egner seg for alt fra halvstore barn og til voksne. Reglene er enkle, og ganske lette å lære. Man trekker brikker, og legger dem sammen med de andre brikkene som er lagt ut før, der brikken passer ens egen taktikk. På denne måten bygger man et landskap av byer, veier, elver og gress, og kan plassere brikkene sine på områdene. Man får poeng avhengig av størrelse på byer, og man kan prøve å trenge seg inn i andres byer ol. Det er også mulig å kjøpe tilleggspakker med flere brikker og flere muligheter.

Kjekt spill man ikke så lett går lei. Litt strategi og litt flaks, i og med at man trekker en og en brikke, og ikke så lett kan planlegge fremover.






Et annet spill jeg liker er Blokus. Kan spilles av to til 4 spillere. Enkle regler, man skal begynne i hjørnet, og legge brikkene slik at hjørnet på ens egen brikke ligger mot hjørnet på en annen av ens egne brikker. På den måten skal man prøve å få plassert sine egne brikker samtidig som man skal prøve å gjøre det vanskelig for andre å legge ut sine. Man har ikke lov til å legge egne brikker kant i kant, bare hjørne mot hjørne. Kjekt for store og små, og passelig vanskelig til at det ikke blir kjedelig. Man kan teste ut på nettet, og der kan man spille mot andre om man ønsker det.


Eller mot computer




Så da holder man kanskje ut enda en dag med regnvær i ferien??
Blogglisten

tirsdag 20. juli 2010

Uvitenhet om innvandring.

Begreper som innvandrer, flyktning, asylsøker og familiegjenforening er for mange ganske uklare begreper som flyter over i hverandre.

Mange tror at alle som kommer som innvandrere fra ikke-vestlige land er flyktninger. Det er feil. De som kommer som flyktninger er veldig, veldig få. Den store gruppen innvandrere kommer som såkalte asylsøkere, eller via familiegjenforening. Og de såkalte asylsøkerne klarer på mystisk vis å miste sine papirer, i alle fall 95 % av dem..

Tar man for seg pakistanerne, som er en av de store gruppene av innvandrere i Norge, er ingen av disse kommet som flyktninger, eller asylsøkere.
Pakistanerne i Norge er enten kommet som arbeidsinnvandrere (på 60 og 70-tallet) eller, og dette gjelder de aller fleste; via familiegjenforening, som det så fint kalles.

Den relativt lille gruppen med menn fra Pakistan som kom til Norge for ca 40 år siden har altså vokst seg til den ganske store gruppen av norsk-pakistanere som finnes i Norge i dag kun gjennom familiegjenforening.
Noen hevder at de som kom som arbeidsinnvandrere ble invitert. Det er også feil. De kom på turistvisum, uten rett til å jobbe, men det ble gjort unntak fra reglene, så de fikk likevel jobbe. Man antok at de ville jobbe en stund og så reise hjem, men mange av dem ble igjen her, og fikk over familien sin til Norge.

Det er selvsagt helt naturlig at man ønsker å få over sin kone og sine barn. Men det stopper ikke der. For de første pakistanernes barn og barnebarn har fortsatt med å importere ektefelle fra hjemlandet, faktisk gjør så mange som 4 av 5 dette. Tallet er ikke synkende, selv om det er nok av norsk-pakistanere i landet å velge i, foruten ganske mange etniske nordmenn da..
Ikke først og fremst fordi de selv ønsker dette, men fordi familien bestemmer at de må. For hver pakistaner i Norge er et visum for en annen pakistaner til velferdsstaten Norge. Så unge nordmenn med pakistansk bakgrunn tvinges i stor stil til å gifte seg, stort sett med en slektning, fordi storfamilien bestemmer det. Man misbruker rettigheten til å gjenforene en familie til å skape en ny. Og man motarbeider integrering ved at en av ektefellene ikke kan språket og er svært fremmed for kulturen i det nye landet. Og mange av disse familienes barn snakker derfor ikke norsk ved skolestart, faktisk vokser mange av disse barna opp i familiens «hjemland», for å hindre ungene i å bli for norske.

I Sverige er det også familiegjenforeningen som er den enkleste måten å komme seg inn i landet på, og også den måten de fleste ankommer. Ingen snakker om den. Og mens Danmark strammet inn reglene, man må f.eks være over 24 år for å få familiegjenforening, noe som hjelper de som er utsatt for tvangsekteskap, som dessverre er svært vanlig i mange miljøer, ser ikke Sverige ut til å ha noen bekymringer ved sin politikk.

Sverige er som en hjemmealenefest, der slipper alle inn, for verten har sloknet under bordet.

Siden 80-tallet har det kommet 1,3 millioner innvandrere til Sverige, av disse er 5.5% flyktninger.


Julia Cæsar er en svensk skribent som skriver om det nye Sverige. Hun skriver selvsagt ikke i noen svensk avis, for der skriver man ikke om den slags, men på blogger på nettet. Hun har tatt for seg dette temaet, som omfatter blant annet utbredte barne-ekteskap, som pågår foran øynene på myndighetene, i Sverige, men handlingslammede myndigheter, kan, eller vil, ingenting gjøre.

mandag 19. juli 2010

Støvsuger for viderekomne.

Det har skjedd en liten revolusjon i heimen.

Vi har fått ny kommode, OG ny støvsuger. Plutselig kom husets herre hjem med full bil, han skulle hente ungene, men jammen gikk ikke mannen til innkjøp av en støvsuger på veien, og fikk stappet inn en kommode på toppen.(kommoden hadde vi bestilt, så den var jeg forberedt på)

Som jeg tidligere har skrevet, så har vi en hattehylle som jeg har et noe anstrengt forhold til. Fordi man aldri klarer å finne det man trenger der oppe, uten å få så utrolig mye man ikke ønsker eller trenger på kjøpet. Og har man i tillegg dårlig tid, og det har man jo relativt ofte, er det veldig irriterende når alt man har av luer, votter, sjal og den slags må plukkes opp av gulvet og lempes opp igjen på hyllen... om man ikke skal få veldig mye kjeft for å gå fra rotet da...

Men ikke nå lenger!

For vi har fått kommode i vår nyoppussede gang. Med tre store skuffer. Jeg har okkupert den ene, og de andre fire i huset har da en halv skuff hver, sånn måtte det bli syntes jeg. Så nå ligger det bare en sommerhatt igjen på hattehyllen, mens alt det andre er i kommoden. Og siden det er sommer, og.. vel, ikke godt vær, men luer og hansker og votter trenger man dog ikke, så fungerer dette foreløbig aldeles utmerket, uten antydning til rot eller kaos.

Og vi har fått ny støvsuger.
Husets herre ble litt amper under innkjøp, for han ville teste de forskjellige støvsugerne, for å sjekke sugeevne og støynivå. Slikt var de visst ikke særlig vant med på Elkjøp. Så mens han støvsugde halve butikken i sin iver etter å finne den beste støvsugeren, var det ikke mye hjelp fra betjeningen å spore, noe de visstnok så smått fikk høre av den ivrige og litt sure støvsugerkjøper etterpå.

Men handel ble det, og snakk om effektiv liten sak.
Det er nesten så man lurer på om noen har gått til innkjøp av et svart hull.

Heldigvis er det 5 muligheter for innstilling av styrken, for da jeg skulle støvsuge soverommet her en dag, holdt gulvbelegget på å forsvinne inn i støvsugeren. Gulvbelegget er nemlig ikke limt fast, noe den gamle støvsugeren ikke så ut til å plages av, men denne her måtte stilles på trinn 1 før man klarte å rikke den bortover i noenlunde behagelig tempo. Og det var ETTER at jeg hadde støvsugd madrassene, (som nå selvsagt er befridd for det som måtte finnes av midd og andre uhumskheter) men selv ikke tonnevis med midd vipper vår nye venn av pinnen.

Det er sånn at vi er litt bekymret for å støvsuge bilen, hvem vet om vi har bil etterpå, og vi er begynt å telle over ungene, og se etter at katten ennå er blant oss, når vi er ferdig med å støvsuge.

Så langt er vi fulltallige.


Så enkelt kan det sies

Pat Condell er en veltalende mann. Som sier det som trengs å sies.
Vil anbefale å høre gjennom denne lille filmsnutten.

Pat Condell om snikende sharia - document.no

Egoscue

De fleste har vel, eller får vel, problemer med rygg, nakke, knær og lignende en eller flere ganger i livet. Så kreker man seg avgårde til lege, fysioterapeut, kiropraktor, naprapeut eller hva det nå heter alt sammen. Der eltes man eller knas man, eller får noen piller, og er man heldig så forsvinner plagene.. men sjansen for at de kommer tilbake er stor, for grunnen til plagene er sannsynligvis ikke fjernet.

En effektiv, men ganske ukjent metode for å hjelpe til å løse denne type problemer er Egoscue.
Metoden er vel hva man kan kalle hjelp til selvhjelp. Det er nemlig ikke hokus-pokus, men logikk og egentrening som skal hjelpe deg til å bli kvitt plagene.

Tanken bak er enkel og logisk; alle ledd i kroppen (skulder, hofter, knær og ankler) skal være på linje både sett forfra og fra siden. Føttene skal peke rett frem, og være uten pronasjon (at foten er rotert inn eller utover) Om du stiller deg foran et speil, og så går litt på stedet før du stopper opp og studerer stillingen din, (eller helst får noen til å ta bilder av deg forfra, fra sidene og bakfra) vil du kunne se om du er «ute av stilling», men det krever litt erfaring å se dette.

Egoscuebehandlingen begynner med at man blir avfotografert og studert for å finne hva som ikke er på linje eller hvor det er skjevheter. De fleste har slike skjevheter i kroppen, og dine vonde knær kan komme av at føttene er for mye rotert innover, så knærne kommer for langt inn (kalvbeint), nakkeplagene kan komme av at korsryggen din buer for mye eller for lite osv. Når dette er avklart får hver enkelt et spesialtilpasset treningsprogram som skal rette opp de individuelle skjevhetene.

Og det er dette som er det viktige! Den øvelsen som kan være bra for deg kan være helt feil for meg. Ca. annenhver uke går man tilbake til sin behandler som sjekker effekten av øvelsene, og gir nye øvelser om det behøves.

Men det krever litt egeninnsats. Man må være villig til å sette av 20-30 minutter hver dag for å gjøre disse øvelsene. De er ikke krevende, men tar litt tid. Noen går rett og slett ut på å ligge på rygg og slappe av, så det er ikke noe å kvie seg til. Og det viktige er at her tar man det vonde ved roten, man retter opp i det som er utgangspunktet for plagene dine, og vil på den måten være med på å begrense slitasjeskader som kanskje blir umulige å rette opp seinere.

Man finner ikke så mange behandlere i Norge ennå. Jeg vet det finnes en i Bergen, man kan selvsagt sjekke på nettet for mer info. På youtube ligger noen filmer som viser noen øvelser og forklarer litt om konseptet.


Man trenger ikke gå til så mange behandlinger, den viktige delen gjør du selv hjemme. Så om du i en periode, ved å reise til Bergen eller nærmeste behandler et par ganger i måneden, lærer deg øvelsene, kan du være din egen behandler etterpå når du kjenner på kroppen hvor det trengs å gjøre noe og når du vet hvordan du ser etter skjevhetene.

Her er noen filmer som forklarer litt, og viser noen øvelser:



Noen øvelser for ryggen:

lørdag 17. juli 2010

Trivelige Tyrkia

I dag kan man lese, vel ikke i norske aviser, men på blogger, at Syria nylig har drept flere hundre kurdere, og skadet rundt tusen. Ikke nok med det, Tyrkia har lånt ut israelske droner til Syria, som er et alvorlig brudd på avtalen mellom Israel og Tyrkia. Tyrkia er et NATO-land!
Hizbollah jakter på flyktende kurdere ved hjelp av disse dronene.
Hva skriver norske aviser?
Så langt ingenting faktisk. Er ikke 300 kurdere like mye verdt som andre mennesker, eller er ikke nyheten interessant fordi det er feil overgriper?

Tyrkia er et land mange nordmenn reiser til på ferie. Ingen snakker om å boikotte dem.
Hva vet man om Tyrkisk historie?
Vel det kan jo være interessant å nevne at Tyrkia i 1974 angrep og okkuperte deler av Kypros hvor de så opprettet en Tyrkisk stat og bosatte området. Hvem snakker om okkupert land, hvem snakker om brudd på folkeretten, hvem kjemper for retten til menneskene som bodde i dette området til å få landet sitt tilbake?


Og så er det folkemordet på armenerne.
Nå skal man ikke beskylde dagens tyrkiske regjering for dette, problemet er at Tyrkia nekter å kalle folkemordet på armenerne (tallene er omstridt, men man antar at rundt 1,5 millioner armenere døde) for et folkemord. De har nylig hjemkalt sine ambassadører både fra Sverige og USA etter avstemninger der om man skal kalle hendelsen for folkemord.

«Tyrkerne valgte å grunnlegge sin stat på sjåvinistiske prinsipper, der annerledes-borgere ikke hadde noen plass. Denne nasjonalismen bygget på islam og islamsk kultur. Armenerne var kristne og hadde europeiske vaner. Derfor passet de ikke inn. Men det holdt ikke å utstøte dem, de måtte drepes.
Dermed er Tyrkias problem også blitt Europas problem: Europa har problemer med å "come to terms" med sine muslimer, slik det offisielle Tyrkia har problemer med å stå ansikt til ansikt med sin fortid. Det er en farlig symmetri.» Fra document.no

Statsminister Erdogan truet med å utvise 100 000 armenere om USA ville ratifisere resolusjonen om folkemord.

Tidligere i sommer kunne man lese advarsler om å passe seg om man skulle på ferie til Tyrkia. Kvinnesynet i Tyrkia er ikke som her, og i løpet av de siste to somrene har 14 norske kvinner vært i kontakt med den norske ambassaden grunnet voldtekt i Tyrkia (20 siste tre år)

Tyrkia fikk i 2002 ny statsminister, Erdogan, fra AKP, som leder landet i islamistisk retning. Forholdet til Israel som lenge har vært godt, er nå i ferd med å rakne. Blant annet grunnet den såkalte nødhjelpkonvoien hvor tyrkiske aksjonister gikk til angrep på uforberedte israelske soldater, som drepte 9 av aksjonistene i selvforsvar etter å ha blitt angrepet med kniver og stålrør.
Det så en stund ut som det kunne bli krig mellom Tyrkia og Israel.
(link virker ikke, søk på: nestenkrig Israel-Tyrkia )


Så kan man nevne kurderne, som bor i Kurdistan, et område som ligger i grenseområdet mellom Tyrkia, Irak, Iran og Syria. Uvisst av hvilken grunn, har ikke de samme sympati verden over som palestinerne, selv om likhetene er mange, de ble blant annet lovet sin egen stat etter 1. verdenskrig. Tvert imot, de utsettes for stadige overgrep, som verden ikke ser ut til å bry seg om. Tyrkerne, araberne og perserne gjør det de kan for å utslette den kurdiske kulturen og identiteten.

Æresdrap er utbredt i Tyrkia og ser ut til å øke. Nå er også en ny «trend» på fremmarsj; selvmord. For å skjule æresdrap kamuflerer man det som selvmord, siden det frem til ganske nylig var lave straffer for æresdrap, men dette er nå skjerpet.

Tyrkia er altså et populært ferieland, et NATO-land, og mange ønsker dem også som EU-land, og de er fritatt både for kritikk og boikott.
Er verden er rettferdig sted?
Bør det være forskjellige standarder for forskjellige land, avhengig av religion og etnisk opphav, når det kommer til kritikk og fordømmelse?

Hvorfor slipper noen så lett unna?

fredag 16. juli 2010

Tekanner for enhver smak.

Jeg regner med at verden dør etter å høre om tekanne-samlingen min.
Jeg er litt usikker på om jeg samler på tekanner, men jeg har i alle fall en del tekanner.
For noen år siden bestemte jeg meg for å begynne å samle, siden jeg allerede hadde noen, og fikk forært noen gamle, rare kanner som noen ikke brukte selv.
Men så så jeg liksom for meg Norge-rundt innslaget, om den halvgamle, småskrullete damen, med de 254 tekannene. Som stod stablet på hyller og i skap, og den lettere fortvilte mannen innerst i kroken, som nesten ikke fikk plass i stuen lenger på grunn av alle disse tekannene.
Jeg har sett noen sånne innslag, og man har liksom ikke lyst å bli den neste..

Så jeg tror jeg nøyer meg med de jeg allerede har, som er disse:


Dette er den kannen jeg vanligvis bruker. Ikke til daglig, for jeg har så stor kopp at til eget bruk trenger jeg ikke kanne, men når noen kommer på besøk.
Er laget av keramikerne Eivind og Solveig Rongved i Bergen.



Min første tekanne, kjøpt i Bergen for rundt 25 år siden, keramikeren heter Anne Krog Øvrebø tror jeg.


Liten kanne som min far fikk da Hotel Norge skulle kassere disse en gang på 60-70-tallet.



Alf og Kari Rongved-kanne. Arvet etter min bestemor, jeg kjente personlig keramikerne, så dette er et kjekt minne. Kari er dessverre død, men Alf lever.



Den typiske kinarestaurant-kannen, med riskorn.



En jeg har fått av min far, keramikk fra 60-tallet vil jeg tro, men vet ikke navnet på keramikeren.



Denne kjøpte jeg på loppemarked i Danmark. Likte fasongen.



Denne er fra England, kanskje 50-60-tall? Arthur Wood står det under den.


Denne er også fra England. Sadler står det under den.

Så har jeg selvsagt noen tekopper og.
Til hverdags bruker jeg en stor tekopp som nesten rommer en halv liter, men ellers har jeg noen finere kopper til gjeste-bruk:


Eivind og Solveig Rongved kopp. Har kaffe og te-service av denne typen.



Som katteelsker trenger man kattekopper. Jeg har service med 6 forskjellige motiver av denne typen.


Liv Sundal har laget disse tre koppene. Har til sammen 5 stykker, smart og stilig hank!






Min nyeste Mallorca-kopp. Kjøpt i sommer, hadde tenkt å kjøpe meg en fin og skikkelig kopp da vi var der på ferie, men de selger jo bare billig juggel overalt, så dette var det beste jeg fant, til den svimlende summen 5 Euro.


Får vel ta med et bilde av den trofaste hverdagskoppen min, som har fulgt meg i tykt og tynt lenge nå. Arabia, fin fasong, og behagelig å drikke av.



Da er det vel bare å sette på vannkannen, som er av denne typen, men min var så slitt og stygg etter daglig bruk i 20 år at jeg låner dette bildet.
Elsker den geniale Alessi-kannen min!

Den frustrerende barneoppdragelsen.



Som ung og barnløs er det vel en ting de fleste bestemmer seg for; man skal ikke pådra seg like bortskjemte, grinete, sutrete og kresne unger som alle andre har.

I teorien en svært enkel avgjørelse, i praksis....vel!

Man går høyt ut. Leser masse bøker, og vet svært godt hvordan dette skal gjøres.
Det viktige er å få ungene til å spise det de blir servert. Det er bare å introdusere maten for dem det, en unge er uten fordommer, og vil med glede spise det dens elskede foreldre varter opp med.
Liksom!

Hvem stod vel ikke og kokte på poteter og gulerøtter etter oppskrift i babyboken, som skulle bli den lekreste og sunneste hjemmelagde babymat?
Jeg ja. Og hvordan smakte det? Pyton selvsagt, for det skulle jo ikke tilsettes noe mer smak, salt f.eks, for slikt er ikke bra for en liten babykropp.

Nei, man endte jo raskt opp med middagsglassene til Nestle', de smaker i det minste ikke tapetklister.

Og 6-månedsglassene var ikke så verst. Maten fint moset, og det gled relativt greit ned det. Men så kom den store utfordringen; 8-månedsglassene. Hva var forskjellen der? Jo, mat med klumper.

Tror dere min førstefødte likte klumper i maten? Å nei, du. Det var fascinerende å se hvordan klumpene effektiv og elegant ble sortert ut av den ene munnviken, mens den mykere delen av maten gled ned i magen.
Så den som endte opp med å måtte mose maten med gaffel før servering det var selvsagt meg. Og ungen var ennå ikke ett år, men visste utmerket godt hvordan hun ønsket tingene servert. Og hvilke av de mange smaksvariantene hun ikke likte..som var de fleste. Men spagetti var godt!

Stor var derfor undringen, da jeg noen år seinere, med datter nummer to, opplevde den uventede, men akk så gledelige overraskelsen, da 8-måneds-klumpematen gled rett ned. Hun gapte som en fugleunge og slukte hele glasset, og plutselig føler man at man ikke er helt bortreist som barneoppdrager likevel. Ikke det at jeg hadde gjort noe annerledes... men man tar da til seg det man kan karre til seg.

Sånn gikk jo årene. Nummer en var mer enn middels kresen, nummer to spiste det meste...og nummer tre var mer enn middels kresen. Hadde ikke nummer to kommet som en liten avviker, hadde jeg selvsagt trodd at det var jeg som var helt håpløs, men er det min skyld at den ene avskyr klumper, mens den andre liker dem? At den ene smaker på alt, og svelger det, mens den andre nekter?
Tror egentlig ikke det.

Som tidligere, og strengt tatt litt nåværende, kresen selv, vet jeg hvor motbydelig det er å bli presset til å spise noe man blir kvalm bare ved tanken på. I min verden er ikke dette rette måten å få en unge til å spise på, jeg har selv ikke smakt roquefort siden den gang vi ble tvunget til å smake på den i 7. klasse...

Så min kjære førstefødte har kommet seg gjennom oppveksten uten å spise brød etter 5 års-alderen, og med et svært begrenset kosthold, og har for en stor del overlevd på havregryn og melk..og pølser. Det har ikke alltid vært like enkelt, spesielt med tanke på skolemat.

Men hva skjer så, når man passerer 15?
I løpet av det siste året har hun, fordi hun bestemte seg for det selv, sluttet å spise snop, og begynt å spise ALT.

Fra å spise nesten ingenting, spiser hun nå altså nesten hva som helst. Til middag er det hun som maser om at vi må ha grønnsaker, alle mulige varianter, som hun før knapt har villet ha på tallerkenen. Hun vil ha fisk til middag, som hun selvsagt ikke har likt særlig før, det har rett og slett skjedd en revolusjon rett foran øynene mine...og jeg kan nok ikke ta æren for den heller.

Så har jeg da lykkes eller mislykkes som barneoppdrager?
Ikke vet jeg. Kanskje kunne mer press fått henne inn på dette sporet for lenge siden, eller kanskje hadde mer press tidligere for å få henne til å spise alle disse tingene, gitt henne sånn avsmak for maten at hun ikke hadde villet prøve igjen.

Jeg vil jo tro at det er en fysisk endring i smaksoppfatning inne i bildet her og, og at ikke alt er viljestyrt. For hun HAR selvsagt fått servert grønnsaker og smakt på dem før, men det er NÅ hun hiver innpå, og det er NÅ hun faktisk synes det smaker så godt at hun kan gå og momse i seg restene etter middagen utover ettermiddagen.

Så hva blir konklusjonen her?
Vet ikke.
Men man får trøste seg med at det er håp, selv for den mest håpløse.

torsdag 15. juli 2010

Den ukjente slavehandelen.

Her er noen interessante artikler som stod i Dagbladet for noe år siden, om noe som jeg aldri har hørt snakk om hverken før eller siden.

Slaver tatt i Europa ble holdt fanget i nord-Afrika, flere tusen nordmenn var blant disse.
Svært interessant lesning!

1 MILLION HVITE SLAVER DØDE I NORD-AFRIKA

TOK TUSENVIS AV NORDMENN SOM SLAVER

Litt her og.

Med Jens og Jonas på vei mot stupet.

Jeg har tidligere så smått gitt uttrykk for hva jeg mener om de som styrer i dette landet. Jeg er på ingen måte imponert, hverken over politikerne, byråkratene eller pressen. Det sitter dessverre alt for mange udugelige eller ufattelig naive mennesker i viktige stillinger og gjør en ubeskrivelig dårlig jobb. Men de verste er kanskje de som vet hva de gjør, som med vitende og vilje fører landet inn i noe man aldri vil komme seg ut av igjen.

Spesielt er det innvandrings og integreringspolitikken som skremmer. Myndighetene ser ut til å helt ha mistet kontrollen, de ser ikke ut til å ville ønske å ta den tilbake heller. «Vi er blitt et multikulturelt samfunn og det må vi leve med» får vi høre av våre «folkevalgte». Det høres ut som det er noe som er skjedd over hodene på oss alle, er det ikke villet politikk dette, har ikke politikerne kontroll?

Den mest alvorlige endringen i samfunnet vårt på lang tid har bare «skjedd», uten at velgerne er blitt spurt om dette var noe de ønsket. Hovedstaden vår er ikke til å kjenne igjen, deler av byen er nesten ubeboelig for etnisk norske familier, bla. fordi døtrene deres blir mobbet om de er lyse i håret eller kler seg som vanlig norsk ungdom, og homofilie kan ikke vise hvem de er. Vi har fått ghettoer, og samfunn i samfunnet, som på ingen måte ønsker å la seg integrere inn i det norske samfunnet, og myndighetene ser ikke ut til å ha planer om å gjøre noe med det heller.

Alle anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo har i følge statistikken blitt begått av ikke-vestlige nordmenn tre år på rad, men det er ikke rasisme når en norsk jente voldtas av en ikke-etnisk norsk mann, det er bare tilfeldigheter, hver fordømte gang. For vi må ikke stigmatisere eller generalisere, det kan man bare gjøre mot sine egne. For VI er alle fulle av den store arvesynden, så egentlig er det vel bare som fortjent, at noen straffer noen av våre egne, for alt den hvite, slemme mann har gjort av forbrytelser i tidligere tider. Om man ikke akkurat sier det på denne måten er det ikke vanskelig å skjønne at det er dette man mener. I en rettssak i Frankrike ble det faktisk brukt som forsvar av en svart mann som hadde voldtatt 15 franske kvinner.

Bare den siste uken har det vært tre groteske eksempler på at myndighetene ikke har kontroll, og at vi er på så ville veier at man sannsynligvis ikke, selv om man finner igjen kartet, og lærer seg å bruke kompasset, vil komme seg tilbake på sporet.

Først rasering og nedbrenning av ventemottak. Her får altså asylsøkere med avslag, eller som rett og slett nekter å opplyse sitt navn, tak over hodet, mat og lommepenger. Men neida, dette er ikke godt nok for dem. De bruker den metoden de vet fungerer, de truer og tyr til vold, og tafatte Norge setter seg ikke til motverge, litt overrasket språkbruk, men dette må vi vel ta på egen kappe, vi har vel behandlet dem for dårlig, de er jo så fryktelig frustrerte stakkars.

Så avsløres det at tre av de mange vi har tatt imot og gitt beskyttelse, har planer om å vise sin takknemlighet ved å begå terror mot landet og sannsynligvis ta med seg uskyldige i døden. Mens de selv klager og syter over at de ble arresterte mens de lå i sengen, og den ubeskrivelig udugelige norske pressen er mikrofonstativ for de terrortiltalte, hvilken side står de på disse journalistene?
Men de er jo så frustrerte stakkars terroristene. Det er fryktelig hvor frustrerte man ofte blir, om man er islamist. Meg bekjent er ikke andre mennesker, som tamilene som også sliter med krig i hjemlandet, frustrerte på den måten at de føler det er rett å la det ramme uskyldige nordmenn i deres uendelige frustrasjon. Vietnameserne er ikke så frustrerte, kineserne er ikke så frustrerte, men muslimene, DE er frustrerte, om de kommer fra Somalia, Pakistan eller Irak. Hva kan det komme av?

Men den stakkars småbarnsmoren Laila fra Filippinene, gift med en norsk mann som er far til hennes sønn, hun skal kastes ut. For hva har hun gjort? Jo i god tro har hun JOBBET, uten at myndighetene hadde gitt henne tillatelse til akkurat denne type jobb. Fordi de bruker koder når de gir ut arbeidstillatelse, som ingen, knapt nok myndighetene selv, forstår. Så hun, som ikke har truet noen, ikke har hatt planer om å drepe noen, ikke har brent ned statens eiendom, men tvert imot betalt skatt, og oppført seg som man bør, hun skal ut. For slikt kan man ikke ha i landet. Har noen tenkt på at denne kvinnen nå må være fryktelig frustrert, og hva det kan føre til? Nei det er vel ingen fare når det bare er en filippinsk kvinne, de tyr jo sjelden til vold, så henne trenger man vel neppe bekymre seg for.

Jeg mistenker faktisk myndighetene for å bruke denne saken til å hisse opp det norske folk, så de må endre på noen lover og regler, for at det skal bli enda lettere å få opphold i landet.
Så mye for deres troverdighet, den er faktisk for meg totalt fraværende, jeg stoler ikke på dem lenger.

Og hva våknet jeg vel ikke til i dag? Joda, gledelige nyheter om at om man som asylsøker tilhørte ekstremislamistiske partier som var forbudt i hjemlandet, så fikk man opphold i Norge. Dette hørte jeg på nrk, men finner jeg noe om saken på nrk.no? Nei, og ikke nevner de noe om det på seinere sendinger, skulle ikke dette komme ut?

(EDIT: Document fant noe om det på Aftenposten, man kan lese deres kommentarer her:
Sannhetens øyeblikk og Importerer Norge et terroristproblem?)

Ayaan Hirsi Ali advarer, Wafa Sultan advarer, Walid al-Kubaisi advarer, det er ikke mangel på advarsler, men det er mangel på lyttere.

For Jens og Jonas vet best, de vet hvordan de skal rasere det gode demokratiet og samfunnet som møysommelig er bygd opp siden krigen for 70 år siden. Den gang hadde man definert en fiende, man kjempet mot nazistene, man ville ha dem ut av landet. Denne gangen gir man derimot islamistene evig opphold og beskyttelse, man kamuflerer meningene deres og ufarliggjør ideologien deres, som man ville fordømt og bekjempet om den kom i en litt annen innpakning. For deres mål er vel kjent, hele jorden skal under islam, det er ingen hemmelighet, og det ser heller ikke ut som de skyr noen midler for å nå sitt mål.

For noen år siden leste jeg at det var kommet frem et hemmelig notat i England som viste at det var villet politikk å slippe inn så mange innvandrere at Labour var sikret evig makt, fordi man antok at de fleste innvandrerne ville stemme på dem.

Man kan mistenke at det samme skjer i Norge, det er kanskje derfor man virker totalt handlingslammet og lar de ubedne gjestene ta seg til rette som de selv vil?

Alle ideologier er ikke like bra.
Alle religioner er ikke like bra.
Alle kulturer er ikke like bra.
Og vi må slutte å late som.

Jeg ser ikke lyst på fremtiden dessverre. Jeg har aldri noensinne hatt ønske om å bo i eller oppholde meg i et land sterkt påvirket av, eller styrt av islam, men jeg er stygt redd for at jeg, eller i alle fall døtrene mine, vil komme til å oppleve dette i fremtiden.

Og den tanken er fryktelig skremmende!

mandag 12. juli 2010

Interiørblogg..

I tillegg til blogger hvor man forteller om klær og sminke og viser bilder av de nye skoene sine, veskene sine og annet jeg strengt tatt interesserer meg lite for, finner man mye blogger om interiør.

Mange folk har tydeligvis flotte og perfekte hjem og liker å vise de fram for oss andre som sliter litt mer med å holde hjemmene våre flotte og perfekte.
Mye grunnet rotet som flyter og som vi aldri ser ut til å finne egnede plasser for. Eller jeg. HAN vet om egnede plasser for rotet, det begynner på b- og slutter på -oss-spannet

Men i dag kan også jeg bidra til en aldri så liten bloggebit om interiør.

Vi har nemlig pusset opp gangen. Nei, forresten, feil, HAN har pusset opp gangen, jeg har vel bare bidratt så smått til å fjerne deler av den gamle tapeten, som riktignok var litt av en jobb. Det sier vel litt om meg at jeg kun deltar i den destruktive fasen. Det skyldes delvis min mangel på tålmodighet når det kommer til pirk og finish, og delvis hans noe velutviklede nøyaktighet, disse to egenskapene er en relativt dårlig kombinasjon når det kommer til samarbeid på oppussingsfronten.

Så han har malt de 9 dørene i gangen grå, to strøk, om det ikke var tre. Montert nye dørhåndtak. Han har tapetsert, lagt gulv, demontert og malt listene flere strøk, skåret til og montert listene..

Nå er gangen ferdig, den er ennå ikke full av rot, så tiden er inne til å ta bilde av vår nyoppussede gang.

Som jeg tidligere har nevnt slet vi litt med den siste tapetrullen, den med trær på som vi har på begge endeveggene.. På tredje forsøk fikk vi en uten produksjonsfeil. Så omsider kom også den på plass.


(om gulvet ser litt skjoldete ut er det faktisk fordi jeg nettopp har vasket det..)

Slenger med et bilde av et skap vi har på kjøkkenet og mine selvsydde kjøkkengardiner.

Skapet inneholder kopper jeg nesten arvet etter min bestemor.
Det vil si at hun hadde sånne kopper, men litt for mange barnebarn, så noen sørget for å kjøpe like kopper til meg på en bruktbutikk, så det føles i alle fall som om jeg har arvet de etter min bestemor.


(glassene øverst er i alle fall arvet etter bestemor)


Og kjøkkengardinene har jeg sydd. Helt selv.
Men hestene er det IKEA som har laget.


(man ser bare hestene ja.. og det er sikkert like greit)

Lykke

Alle mennesker streber etter lykke, det er lykke og glede som gjør livet verdt å leve.

Det er ikke alltid så mye som skal til for å føle lykke. Man trenger ikke vinne i lotto eller få en fin presang, man kan føle lykke av et solstreif etter en lang regnværsdag, av et smil når man ikke forventer det, å finne en gjenglemt sjokolade nederst i vesken, høre en fin sang på radioen, ved å komme seg ut i flott natur, eller om man får en time for seg selv i badekaret etter en travel dag. Lykke er rett og slett hverdagslig, og trenger ikke være forbundet med de store ting.

Men man går ikke rundt og er konstant lykkelig. For å føle seg lykkelig må man også oppleve fravær av lykke, om man skulle føle seg 100% lykkelig hele tiden ville det bli en vane, variasjon er den store hemmeligheten, tror jeg. Man trenger ikke akkurat føle seg trist og lei, men jeg tror ikke noen føler evig og konstant lykke, uansett hva de har tilgang på av penger og luksus.

Man kan nok være like lykkelig ved en fattig hyttevegg i en landsby i Afrika, så lenge magen ikke skriker og man ellers har bra helse og mennesker rundt en som en er glad i, som man kan være i en luksusbolig i Hollywood.
Alt er relativt, det er forskjellene som teller. Lykke er toppene i hverdagen, alle har en typisk hverdag, og alt som avviker fra hverdagen i positiv retning, kan gjøre at man føler seg lykkelig.

Det å glede seg til noe eller ønske seg noe, er ofte en større glede enn å oppnå det man ønsker seg, eller få det man har sett frem til. Barn kan glede seg lenge til jul, det å åpne gavene er det store høydepunktet, men så, når alt ligger der opp-pakket, når man har fått det man ønsket seg, hva da?

Lykke er ikke ting eller luksus, tvert imot kan man kanskje føle seg mer tom med for mye ting rundt seg, lykke er å føle at noen bryr seg om deg, og at du bryr deg om dem.

Lykke kan ikke kjøpes for penger.
Heldigvis er det fremdeles sånn at det beste i livet er gratis.
Lykken er for alle!


Wafa Sultan

Enda en modig og lynende intelligent kvinne, med dødstruslene hengende over seg: Wafa Sultan. Opprinnelig syrisk, utdannet lege, og lever nå i USA.
Et svært interessant intervju med henne, fra en Nederlandsk tv-kanal i forbindelse med at hun er kalt inn for å vitne i rettsaken mot Geert Wilders.
(Eh..hvem hadde han drept igjen...? Nei forresten, han har jo bare kritisert islam.. det skal skal jo ikke mer til i Europa i 2010 for å risikere å havne bak lås og slå enn å kritisere hatefulle ideologier med voldelige tilhengere, i tillegg til at mannen er dødsdømt, av en alternativ, men svært effektiv domstol)

ANBEFALER Å HØRE GJENNOM DETTE INTERVJUET. Det er tekstet på norsk, eller man kan lese intervjuet i teksten under.


WAFA SULTAN-INTERVJU


Ellers legger jeg ved et annet lite innslag fra youtube med noen praktfulle utsagn, som:

-Du må gjerne tro på steiner, så lenge du ikke kaster de på meg.


søndag 11. juli 2010

Katt og traktor

Vi har som tidligere nevnt en katt. Katten er snill og grei den, men egner seg dårlig for transport. Bur har vi, og tidligere erfaring med andre katter tilsier at de er greie å frakte med seg i bil om man har egnet bur, men denne gang ei.

Etter omtrent 50 meters kjøring i bil begynner katten vår å mjaue. Eller man kan vel kalle det skrike. Det er i alle fall helt klart et uttrykk for misnøye, først blir katten misfornøyd, så ganske snart etter blir bilens sjåfør misfornøyd... og så begynner katten å skite.

Da skjer to ting. ALLE i bilen blir misfornøyde, og jeg, av en eller annen grunn alltid jeg, må etter beste evne rydde opp i problemet.
Ut med buret, ut med katten, og klok av skade ligger katten på en stabel med håndklær, så øverste håndkle må enten kasseres eller i alle fall fjernes fra buret.

Sånn fortsetter turen, vi har hatt noen av disse, og innen turen er til endes er stressnivået høyt hos katt og sjåfør, og håndklehaugen stadig synkende.

Vi har prøvd med reisesyketablett ja, og nei, det funker ikke.

En av turene ble riktig så absurd, finsk fjernsynsteater kunne ikke gjort det bedre.
Etter at katten hadde hatt sin fjerde skiterunde, eller deromkring, ble den oppkavede sjåfør, nå med mord i blikket, oppringt av lokalavisen.

Han fikk parkert ved en avkjørsel til en skogsvei, tumlet ut av bilen, og der satt jeg med buret på fanget, og så frem til at turen skulle ta slutt.

Så kommer det en traktor kjørende fra sideveien. Vi stod helt fremme i et T-kryss, så det var god plass til å kjøre forbi oss bak bilen, men ikke foran.

Det brydde ikke Herr Traktormann seg nevneverdig om. Han kom opp på siden av bilen vår og kilte seg inn på skrå, så det var ikke så veldig vanskelig å forstå at her pleide han å kjøre, og det aktet han å gjøre i dag også, uavhengig av hva annet som måtte befinne seg der. Og der satt altså jeg, med en stykk bilsyk katt på fanget, og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg konkluderte ganske raskt med at Herr Traktormann måtte være såpass forskrudd i topplokket at han kunne finne på å presse seg forbi, det ville i så fall ramme bilen vår, mer enn hans falleferdige vrak av en traktor.

Så jeg fikk da karret meg ut av bilen, plassert katten i buret noenlunde trygt, og rygget noen meter, så traktordusten kunne kjøre forbi, og vi kunne starte på den trivelige siste delen av hjemturen.

Etter dette har ikke pus vært med på kjøretur.
Det setter i grunn både katten og resten av familien pris på.



Skal jeg være helt ærlig...liker jeg meg best i hagen.

Reise på tur.

Jeg har vært på hytten noen dager. En hytte på en øy uten tilkomst med bil, og uten butikker.. og uten internett.

Det er ikke bare bare å reise på hytten, man må planlegge godt, og huske på alt man kan komme til å trenge.
Det er definitivt ikke like enkelt som i de gode, gamle dager.

Og det er duppedittenes skyld.

For man vil jo selvsagt ha fotoapparatet med seg. Men skal man ha fotoapparatet med seg så stopper det ikke der, for til fotoapparatet hører en lader, og den ligger selvsagt godt sammenfiltret med det vi ellers måtte ha av kabler, ladere og andre tilfeldige ledningsstubber i huset.

Så drar man ut kveilen og begynner å lete. Eller nøste, som noen ville kalt det.

Og filmkameraet, jo det kan saktens være kjekt å ha med seg det og, så da er det på an igjen, og prøve å løsrive laderen til dette også ut av floken.

Mobillader må man selvsagt ha med. Klok av skade har vi satset på stort sett samme mobilprodusent her i huset, så det holder faktisk å ta med seg EN lader til 4 personer, hvilken genistrek er vel ikke det? Noen ganger er man altså fryktelig forutseende!

Så var det ipodene. Alle har hver sin, og jeg gikk til innkjøp av strømlader til de og, som selvsagt også befinner seg i kveilen. Og høretelefoner må man nødvendigvis også da ta med.

PC'en må jo få være med, selv om det ikke er mulighet for internett, det trengs en opprydding i mailboksen blant annet, som kan være greit å ta for seg, om det skulle komme en regnværsdag.

Og til PC'en hører det jo både strømkabel og mus.

Nå har man altså nok kabler, ledninger og duppeditter til å fylle en egen bag.
Får man så med seg noen bøker, solkremen, regntøy, fjellsko, strandsko, bikini, ullsokker, ulljakke, fleecejakke, shorts og diverse andre nødvendige plagg, begynner man å bli klar til å reise.

Puh! Det er slitsomt med ferie. Det er nesten så man lurer på om man heller skulle holdt seg hjemme..

onsdag 7. juli 2010

Posten mister og Posten finner.

Som jeg skrev for et par uker siden, hadde Posten et noe spesielt forhold til en fotobutikk i Oslo, som ikke fantes etter deres definisjon når det kom til brev, men som finnes aldeles utmerket når det kommer til pakker.
Greit nok, det er kanskje kjekkere med pakker enn med brev, men tar man seg nå engang betalt for å frakte begge deler, bør man kanskje også gjøre det.

Frustrert mann har klaget til Posten, men så lenge man har sendt noe som brev, så kommer man ikke langt. Mistet er mistet, og Posten toer sine hender, selv om det er de som har mistet, eller nektet å levere på korrekt oppgitt adresse, som faktisk er problemet her.

Og fotobutikken har intet sett eller hørt, annet enn fra frustrert mann, som på grunn av lynnedslag i modem, PC og router fikk et skudd for baugen, men omsider fikk sjekket mailen sin, og ingen gladmail befant seg der om funnet linse. Sukk.

Men så, som ut av det blå, kommer en lapp i posten, om at en pakke, som var for stor for postkassen, kunne hentes på nærmeste postkontor, og en måned etter at linsen dro ut i den store verden var den tilbake til start.

På pakken (også kalt brev hos Posten) var leveringsadressen skrevet klart og tydelig, men har man prinsipper så har man prinsipper, så pakken(brevet!) var altså ikke levert til butikken som skulle ha den. Selv om navnet til butikken stod på. Selv om adressen til butikken stod på. Selv om, (dette er bare antagelser, men selv Posten har vel tilgang til internett?), Posten kunne sjekket på nettet, og i løpet av 3 sekunder kunne funnet adresse og telefonnummer til butikken i Oslo, den adressen som altså stod på pakken/brevet, og med dette funnet frem til hvor butikken befant seg. Noe de selvsagt vet, de leverer jo tross alt pakker der.

Pakken/brevet ble altså etterlyst mens den befant seg på det postkontoret i Oslo den skulle være på for å komme til rett adresse, men selv ikke da klarte Posten å finne den.

At de klarte å få den helt tilbake til avsender er nesten et lite under.

Nå er den egenhendig, helt uten Postens «hjelp», fraktet til nærmeste fotobutikk i samme kjede, så får vi se hvor den så ender opp.

Og Posten bør kanskje få seg et nytt slagord:

Posten skal ikke frem!

mandag 5. juli 2010

FNs Menneskerettighetsråd, hva er nå det?

Flott skal det være og fint høres det ut, men skinnet kan bedra, noe så aldeles fryktelig.

For hva er dette rådet med det fine navnet, hvem sitter der, og hva mener de om saker og ting?

Er det, som navnet skulle tilsi, representanter som setter menneskerettigheter høyt, og som uredd og uten å vike en tomme kjemper innbitt og hardt for rettighetene til alle mennesker i alle land?

Tror ikke det nei.
For hva gjør land som Saudi-Arabia, Qatar, Malaysia, Libya, Pakistan, Egypt, Cuba og Kina så der?Burde de kanskje være opptatt med å rydde i egen bakgård, for ikke å snakke om eget hus, før de som er blant de verste når det kommer til menneskerettigheter begynner å rakke ned på andre?

Det er en skam, det er en viktig FN-organisasjon vi snakker om her, og slikt som dette ødelegger FNs rykte en gang for alle.
Og hva kjemper så dette rådet for?

Livet til tobarns-moren fra Iran som skal steines til døde for eksempel?
Nei selvsagt ikke, de kjemper derimot for at religionskritikk skal sidestilles med rasisme, for å immunisere islam mot kritikk. Så før man vet ordet av det er man rasist om man påpeker det grusomme kvinnesynet, og den forferdelige behandlingen av kvinner, homofile, jøder og annerledestroende, denne ideologien står for. Eller forresten, det er man jo allerede, de har jo til og med funnet opp en diagnose for den slags, islamofobi kalles det, man er sykelig i Norge i 2010 om man mener at urett er urett og at kvinner bør ha samme rettigheter som menn.

Og man er vel da også rasist om man kjemper for livet til tobarnsmoren som skal steines til døde i Iran, for hun er jo dømt etter sharia, islams eget og ufeilbarlige lovverk.

Det er intet mindre enn grotesk hvordan disse statene turer frem, og det er intet mindre enn sjokkerende at de tilsynelatende siviliserte og demokratiske landene, som vårt eget Norge, ikke setter foten ned og hever røsten, til desibel 140, og sier klart i fra at:
NÅ FÅR DET JAMMEN MEG VÆRE GRENSER OG NOK TULL!!

Men neida. Vår egen ryggradsløse fløtepus Jonas Gahr Støre lefler med krefter han ikke kjenner omfanget av, i sin evinnelige og håpløse naivitet, det er til å grine av. Dialog løser ikke alt, bare spør Mister "Peace for our time"; Chamberlain.

"Lyv stort, si det enkelt, si det flere ganger, og tilslutt tror de det."
Hvem var det som sa det tro? Det er jo en bra taktikk, alle som ikke selv leter etter annen sannhet og tenker selv vil jo selvsagt tro på det.

Jo forresten, det var jo Adolf Hitler.

Land som mener det er riktig at en kristen kvinnes vitnemål skal telle ¼ av en muslimsk manns, fordømmer det de hevder er rasisme i vesten, de vedtar resolusjoner mot vestlige land, mens deres egne land er blant de verste overgriperne mot annerledestenkende og troende. Og de kommer unna med det!

FN bør snarest mulig nedlegge dette supperådet før det gjør ubotelig skade og for all fremtid vil stille FN i et særdeles useriøst og skammelig lys.

Bare noen bilder.








Jeg skal ikke mase mer om ferien min nå, bare legge ut noen bilder jeg tok på Mallorca.

Vi var en dag i den flotte katedralen i Palma, og selv om det ikke var helt lov, så knipset jeg noen bilder der.

De andre bildene taler vel for seg selv.

søndag 4. juli 2010

Ull til folket



Som tidligere nevnt ble det en smule uventet shopping på Mallorca.
Det begynte så uskyldig med at vi fikk utdelt en brosjyre om billige sightseeingturer til Palma av en mann vi passerte på gaten. Vi hadde tenkt å leie oss bil for å ta en tur til Palma, og den tiltenkte sjåfør, som har erfaring, og ikke bare god erfaring, fra kjøring i smale, spanske gater, og parkering i trange, spanske parkeringshus, syntes dette var en genial måte å få en mer avslappende og behagelig tur på, så vi slo til på den.
Vi leste at det skulle være en demonstrasjon av ullprodukter inkludert i turen, men det skulle vi da komme oss velberget gjennom, og om produktene nå til overmål skulle virke gode, kunne man jo kanskje gå til innkjøp av en stillongs eller noe slikt.

Litt forundret ble vi da det viste seg at ullproduktene var dyner, overmadrasser og puter, og i tillegg solgte de madrasser.
Lettet kunne jeg konstatere at det var ikke nubbesjangs for meg å få presset noe av det der ned i kofferten.



Ull har jeg jo rimelig god kjennskap til. Som jeg vel engangs har nevnt, ble vi noe uventet miljøvernernes lederstjerner for noen år siden, da vi ble så irritert på dumme bleiereklamer at vi i rein trass gikk til innkjøp av tøybleier og ullbukser. Så jeg vet at om man henger til tørk en utpisset ullbukse innsatt i lanolin, vil den tørke og lukte reint og nyvasket, fordi lanolinen i ullen reagerer med urin og danner såpe.

Og det er jo det samme prinsippet dette med ullsengetøy baserer seg på. Ull med luft mellom lagene isolerer dessuten både mot varme og kulde, og skal være bra sommer som vinter, selv om noen synes det kan bli litt varmt om sommeren, og velger en lett sommerdyne da.
Så man kan ligge og sove i rein og deilig ull, mohair og kashmir må vite, midden som til vanlig fester i våre klamme dyner og madrasser (man svetter i snitt fra 0,5 til 1,5 liter væske hver natt) og koser seg med våre hudrester, skyr ull som pesten og finner seg andre steder å feste.

I det hele tatt, dette skulle være bra!

Og den flinke damen, som snakket svensk og het Lina, tegnet og forklarte så øyet ble stort og vått, og vi som hadde sovet på mursteinmadrasser hele uken fikk prøve de gode madrassene som fortonte seg som himmelrike. Og jeg som er så lett å lede var selvsagt frelst, men visste at her var det ikke jeg som kom til å sette foten ned, men husets ubestridte skeptiker, som fnyser av alt fra Natures own til Tupperware.
Men enten tok varmen knekken på motstandskraften, eller så var svenskedamen usedvanlig sjarmerende, for plutselig hadde vi bestilt oss nye madrasser med tilhørende ull opp og i mente.

Som damen så korrekt påpekte, man tilbringer 8 timer hver natt i sengen, og kanskje en time i bilen, madrassene skifter man i snitt ut to ganger i ens voksne liv, mens man skifter bil kanskje hver tredje år. Og hva koster ikke det!
Hele pakken kostet mindre enn en ukes tur i Syden for 5 personer, da er det også inkludert 4 ekstra sett med dyner og puter til ungene.

Nå var det så viselig innrettet av man slapp å stappe alt dette i kofferten, det skulle leveres på døren hjemme noen uker etter hjemkomst, så der forsvant jaggu det argumentet og...

Så nå gleder vi oss til nye madrasser og dyner, og synes at sauen er et mer allrigt dyr enn noensinne.
Også så fotogen da!


lørdag 3. juli 2010

Torden og modem, en elendig kombinasjon

Typisk nok, man reiser bort en liten uke, og da setter tordenværet inn.

Jeg tror ikke sikringen har gått hos oss de siste 10 år, men denne uken slo det selvsagt til..

Facebook kan være greit til så mangt, blant annet leste jeg en dag jeg surfet litt på en pc i resepsjonen på hotellet vårt at lynet hadde tatt naboens internett.

Hm.. og oi, oi! Kan strømmen ha gått og da kanskje?

Lett nervøs SMS til kattepasseren om hun kan sjekke, og joda jammen hadde den det, det var jo greit å få den i gang igjen siden det fremdeles var en 3-4 dager til hjemkomst, og fryseren som alltid var fylt til randen.

Så det gikk heldigvis bra.

Men så kommer man hjem, svett og forkavet, sliten og fornøyd (de 6 kjekke herrer fra Bergen satt for øvrig to rader foran oss på flyet denne gang og, men sant å si så de ganske slitne ut, og var mistenkelig rolige, spesielt Mister Tyrkisk pepper) og det oppstår panikk blant den yngre generasjon, internett funker ikke!

Skrekk og gru, alle de kablene, og alle de boksene, hva gjør man nå?

Husets herre var i tapetmodus, og for tredje gang prøvde han (denne gang med suksess) å få tak i den siste tapetrullen til prosjekt pusse-opp-gangen, som to ganger før hadde vist seg å være utsatt for feilproduksjon, så her måtte man trå til som best man kunne på egenhånd.

Men det var det med alle de kablene, og alle de boksene som nevnt.
En boks blinker og lyser i 3 farger, neste boks er mistenkelig død, og den siste boksen blinker som før lett nervøst og litt usystematisk i grønt.

Jeg forklarer situasjon for dame 1 hos Ventelo, og hun forklarer og sjekker og finner ut at telefonmodemet (boks 2) er røket. Men jeg kan ta kabelen fra internettmodemet (boks 1) og prøve rett i pc'en.

Vi legger på sånn at jeg kan prøve å finne rett kabel og plugge i rett kontakt, og jammen santen, når jeg plugger kabelen i min bærbare pc så kommer jeg på nettet.

Aha, jeg konkluderer da med at jeg kan ta denne kabelen og koble rett i routeren, prøver det, men kommer ikke på nett på den måten. Flere samtaler med Ventelo og dame 2 og dame 3 seinere finner jeg ut at routeren (boks 3) ikke virker, og at nettverkskortet i den stasjonære PC'en også ser ut til å være røket.

Full uttelling for Herr Torden denne gang altså, selv noen av TV-kanalene ser det ut som han har forsynt seg med.

Så nå sitter vi her med en kabel som vi må sloss om, og lurer på hvordan folk klarte seg i gamle dager.

Og jeg er blitt spesialist på modem, kabler og routere.
Det er bare å spørre!

Plutselig tilbake.

Da har jeg ligget en uke og stekt min smekre kropp.. kremt... og innimellom dyppet den i Middelhavet, klødd iherdig på diverse myggstikk, spist god mat, svettet meg gjennom nettene fordi air-conditionen på rommet ikke gikk an å stille lavere enn 24 grader, klaget gjentatte ganger på det...blitt litt brent og litt brun, og fått vondt i hoften, enten fordi jeg har ligget på en knallhard madrass i en uke, eller fordi jeg nå har ligget en natt i min egen seng, og kroppen sliter med å atter en gang omstille seg.

Ferie er kjekt, men det er alltid deilig å komme hjem fra ferie og.

Det ble Mallorca i år som i fjor. Når man knapt nok har opplevd mer enn 12 grader de siste månedene, er det litt i overkant når temperaturen passerer 30 grader, men deilig er det med sol og varme, og deilig er det å ligge å duppe i havet, uten å fryse, og uten å trenge å vasse i tang og maneter.

Turen begynte med lett underholdning på flyet. Utført av 6 unge menn fra Bergen, eller menn og menn fru Blom, de så ikke ut til å være 18 en gang, men vi får vel anta at de var det. Den ene hadde tylt i seg nesten en hel flaske Tyrkisk pepper før han med noe møye steg ombord, og det var mye aktivitet, man blir visst litt hyper av Tyrkisk pepper, før han til slutt sloknet i setet sitt.

Men det varte ikke så lenge med den slokningen, plutselig begynte fyren å spy utover nabosetet, og så var vi i gang, med flyvertinner, spyposer og man trenger vel ikke gå i detalj, men tiden går fort når man har det kjekt...eller når man har mye å være opptatt av, tydeligvis. En av kompisene trådde omsider til, og som en dreven Florence Nightingale holdt han poser, tørket og vasket sin noe reduserte kompis, med plasthansker og pågangsmot.

Vel fremme var herr Tyrkisk pepper i farta igjen, og klarte på underlig vis å passere en svingdør feil vei, i teorien skulle det ikke være mulig, men i praksis klarte han det helt fint. Vi var rimelig lettet da det viste seg at der skiltes våre veier, de skulle til Magaluff, mens vi skulle til Alcudia.

I Alcudia har vi deretter som nevnt bedrevet intens bading og soling, temperaturen tilsa ikke så mye annet, men litt shopping ble det selvsagt og.

Blant annet kjøpte vi oss nye madrasser, dyner og puter...

Men det tror jeg vi får komme tilbake til seinere.


Ordet sau er for øvrig essensielt her....