Litt av hvert

Dette blir litt av hvert. Bildene mine, meningene mine, ting som interesserer meg, provoserer meg eller engasjerer meg.



fredag 12. mars 2010

Klær

Hva er det med klær?
De er overalt. De ligger plutselig midt på golvet, de samler seg i hauger på badegulvet, de henger rundt til tørk i stuen, fordi det aldri er god nok tørk ute så siste fintørken må taes inne. De breier seg i klesskapet så hyllene raser ned, de fyller opp skittentøykurven, de henger på snorene, de henger på stolene, de ligger og venter i vaskemaskinen, forventningsfulle etter å henges opp...
Hvor kommer alle disse klærne fra?

Noe har jeg jo kjøpt, men jeg kan da ikke erindre å ha kjøpt alt dette. Det har jeg forsåvidt ikke heller, ungene er blitt så store at de handler litt klær på egenhånd, og minstemann arver, i bøtter og spann, fra søstre og kusiner. Man sparer jo mye på det, men det kan av og til bli litt nok. Så jeg fyller opp sekker og poser og gir bort til veldedige organisasjoner. Stadig vekk.

Men likevel er det så mye klær, det minker jo ikke, kan klær formere seg? Er hybelkaniner egentlig klær på larvestadiet som med tid og stunder blir til plagg om de ikke feies vekk i tide? Er støv en slags klærenes rogn?
Man kan tidvis lure.

«Hvem er denne trusen sin?» er et av de mer vanlige spørsmålene i vårt hjem. Det ligger 11 reine truser, 17 sokker, hvorav 12 blir til par, 3 t-skjorter, 2 bukser og diverse annet som kan defineres som klær og venter på å komme til sine respektive skap omtrent hver eneste dag. «Er denne din?» Nesten hver gang vi har hatt fordeling ligger det noe igjen, noe som ingen kan huske at de eier..

Jeg har begynt å samle enslige sokker i en pose i et skap, der havner 4-5 stykker hver eneste gang. Til tross for at jeg er forutseende og kjøper 15-20 par helt like sokker, så klarer alltid noen å dukke opp som single, i hver bidige klesvask. Så da havner de i posen, og sånn cirka annenhver måned tømmes posen, og av de rundt 80 sokkene ender da gjerne 50 opp som par. Glad og lykkelig (eller kanskje ikke?) havner de i sokkeskuffene, mens de resterende enslige må vente på sine partnere. Og hva vet jeg, kanskje trives de godt med det, det er jo ingen som maser på en enslig sokk.
Og når vet man for sikkert at «nei denne sokken må ha mistet partneren sin for godt»? Er dette den samme som sist eller er det den andre tro? For ikke har jeg lært meg ennå å skille venstre- og høyresokker.

Sokkene har det godt hos oss. De får leve pensjonisttilværelsen i posen i skapet år etter år før de til slutt, kanskje, kasseres for godt. Men sjansen for det er ytterst liten. Man vet jo heller aldri når en enslig sokk kan komme til nytte.

Og imens krangles det. Om hvem som skal legge sammen håndklærne. Om hvem som skal henge opp klærne fra maskinen. Om hvem som skal rydde vekk haugen med klær på ganggulvet, som tilhører husets krakilske og litt vrange tenåring, som ikke føler seg i ryddemodus for øyeblikket.
Og ikke minst, om hvem som skal forbarme seg over den hvite og blå t-skjorten som ligger igjen på stuebordet, og som ingen vil kjennes ved...


Men den røde kjolen er i alle fall min...

2 kommentarer:

  1. ja, sånn er det! Og likevel har ein aldri noko å ha på seg... :)

    SvarSlett
  2. Nei det har du rett i, det har man jo faktisk ikke.. ;-)

    SvarSlett